Kostnytteperspektiv på verneplikten og mannskapsproduksjonen i Forsvaret

Abstract

Endringene i det norske forsvarets rammebetingelser har vært betydelig de siste tiårene, og har samtidig påvirket grunnlaget for verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt har hatt en viktig posisjon i utformingen av utdannelses- og treningsstrukturen helt frem til i dag. Imidlertid har utviklingen gått mot stadig flere vervede soldater, hovedsakelig på grunn av økt krav til materiellteknisk kompetanse og behovet for å kunne sende soldater til internasjonale operasjoner. Mellom ytterpunktene av et rent yrkesforsvar og et forsvar basert på verneplikt finnes det mange ulike måter å utforme verneplikten på. Fem ulike modeller presenteres i denne rapporten. Hvilke av modellene for verneplikt man velger avhenger av både fagmilitære og politiske vurderinger. Det er bred politisk enighet om at det i hovedsak bør være Forsvarets behov som ligger til grunn for utforming av vernepliktsstrukturen, og fra fagmilitært hold er det uttalt at det ønskes en større grad av profesjonalisering. I et makroperspektiv kan det se ut til at verneplikten fører til samfunnsøkonomisk tap. Verneplikten er en subsidiering av Forsvaret ved at det gis tilgang på arbeidskraft til under markedspris. En nytte-/kostnadsanalyse viser et samfunnsøkonomisk tap, eller forsvarsøkonomisk gevinst, for dem som ikke ønsker å frivillig avtjene førstegangstjenesten, men som likevel blir tvunget til det som en følge av verneplikten. For de fleste av forsvarets operative avdelinger er det i et forsvarsøkonomisk perspektiv mer lønnsomt, målt i både kroner og operativ evne, å ha vervede på kontrakt fremfor årlige innrykk av vernepliktige. Dette gjelder spesielt de avdelingene som er på kort beredskap og som benyttes i internasjonale operasjoner. Grovt sett har man fire alternativer til utforming av mannskapsproduksjonen: beholde dagens modell, innføre et fullstendig profesjonelt forsvar, gjeninnføre allmenn verneplikt i praksis eller å velge en differensiert modell. Med utgangspunkt i ulike stortingsproposisjoner og -meldinger ser det ut til at å opprettholde dagens eller å innføre en ny differensiert modell er de mest sannsynlige løsningene.

The past decades there have been important changes in the framing of the Norwegian Defence. Consequently, the basis for the compulsory military service has also been changed. Since introduction of conscription (in 1814 with the Constitution), it has been an important principle for design of the military training and school system. Nevertheless, the trend goes towards a defence structure consisting of a lager percentage of professional soldiers combined with a steady decline in the number of conscripts. These changes are mainly due to an increased demand for soldiers possessing technical expertise and who are deployable for international military operations. The extremities are military service based on exclusively general conscription or exclusively voluntary enlisted soldiers. Between these, there are several feasible models which combine conscription and enlisting, named differentiated models. Five different models are presented in this report. The choice of model should be based on both military and political appraisal. Contrarily, the majority of the political parties wish to maintain conscription, yet they agree that military requirements should be cardinal. In a macro perspective, doing a cost benefit analysis, it seems that the system of conscriptions result in a socio-economic loss. By offering the defence manpower for a price below the market value, conscription is a way of subsidizing the defence. From the view point of the Norwegian defence, enlisted soldiers in most operational units hired on multi-annual contracts produce more capacity at a lower cost than yearly influx of conscripts. This is especially true for units on stand by for international operations. There are mainly four alternatives for design of personnel recruitment and training: To keep the present model, to base the model entirely on enlisting, to reintroduce the old model which was based entirely on conscription or to introduce a new differentiated model. The most probable and feasible solutions, from a political point of view, seems to be the present or a new differentiated model.