| dc.description.abstract | Militære operasjoner har endret karakter de siste 15-20 årene. Fredsbevarende operasjoner i FN-regi og militære operasjoner i nasjonal- eller allianseregi ble tidligere sett på som to klart adskilte ting, noe som ikke lenger er tilfelle. Resultatet er stabiliseringsoperasjoner som kan foregå i FN, Nato eller EU-regi. De ulike land stiller styrker til slike operasjoner dels for å fremme rene nasjonale målsetninger dels av mer ideelle årsaker. Det er den siste årsaken som gjerne blir brukt for å legitimere en slik deltagelse.
Militære stabiliseringsoperasjoner medfører store utfordringer. Det militære aspektet er bare én del av en helhetlig tilnærming til stabiliserings- og nasjonalbyggingsoppgaven og må derfor koordineres med andre virkemidler. Den militære innsatsen er en del av en mer omfattende innsats hvor politiske og økonomiske virkemidler også inngår. Stabiliseringsoperasjoner stiller også helt andre krav til de militære systemer som ikke lenger bare skal nedkjempe en fiende men samtidig etablere den tillit blant befolkningen som er nødvendig for å sikre stabilitet.
For at stabiliseringsoperasjoner skal lykkes kreves det koordinering, ikke bare av militære og sivile virkemidler, men også mellom de militære og forskjellige statlige og ikke-statlige sivile aktører. Forholdet mellom de militære og sivile frivillige organisasjoner byr her på en spesiell utfordring fordi de viktigste frivillige organisasjonene ønsker å fremstå som nøytrale i konflikter som pågår mens internasjonale styrker ofte skal hjelpe en part med å bekjempe en annen. Samtidig er imidlertid slike organisasjoner ofte avhengige av den sikkerhet som skapes av de militære for å kunne utføre sitt arbeide. De militære på sin side ønsker å trekke inn de sivile organisasjonene i den helhetlige tilnærming som er nødvendig for å skape stabilitet.
Den mest grunnleggende form for stabilitet i et land er den som er basert på at det skapes en felles interesse av at visse normer for legitim politisk adferd opprettholdes, men det er ikke alle aktører innen et land som ser seg tjent med en slik utvikling. Enkelte grupper er totale spoilere, det vil si at de med de midler de har til sin disposisjon søker å motvirke den stabilitet inngriperne søker å nå fram til. Andre grupper derimot er begrensede spoilere, det vil si at de kan være villige til samarbeid dersom deres interesser blir tatt hensyn til. Dette gjør det viktig å ha et bevisst forhold til de aktører som ser på stabiliseringsstyrkene som en trussel mot dem selv, men som også kan være potensielle samarbeidspartnere. Det internasjonale samfunn ønsker som regel å innføre både stabilitet og demokrati, fordi demokrati ses på som den eneste styreform som har generell legitimitet. Det er imidlertid ikke nødvendigvis gitt at demokrati fører til stabilitet, i alle fall ikke på kort sikt, og enkelte samfunn prioriterer også stabilitet og økonomisk vekst foran demokrati. Lokale forhold og utfordringer vil derfor også måtte påvirke hvilke mål omverdenen kan ha for sin innsats. Omverdenen kan heller ikke løse alle problemer, bare legge forholdene bedre til rette for at et land selv skal kunne løse sine problemer. Det er i siste innsats de lokale myndigheters egen innsats og situasjonen i det området det gripes inn i som er mest avgjørende for om operasjonen skal lykkes og styrkene trekkes ut. | en_GB |
| dc.description.abstract | Military operations have taken new forms during the last 15-20 years. UN initiated peacekeeping operations and military operations initiated by nations or alliances were earlier seen as quite distinct. This is no longer the case. The result is stability operations that can be led either by UN, NATO or EU. The countries taken part can do this either for mostly national reasons or for more idealistic ones. The latter reason is most often used to legitimate the participation.
Military stability operations imply great challenges. The military aspect is just one part of a comprehensive approach to the stabilization and nation building tasks, and has to be coordinated with the other aspects. Stability operations also pose other challenges to military systems than merely to defeat an enemy. They must at the same time establish the confidence among the local population that is necessary to ensure stability.
Military stability operations, in order to be successful, need coordination not only between military and civilian means, but also between the military and different government and non-government civilian actors. The relationship between the military and the civilian non-government civilian actors is a challenge, because of the importance of neutrality in the relation to the conflict for the latter. The military, on the other hand, often takes part in conflict and try to help one part and defeat an other.
Stability operations consist of two phases; the initial phase where the primary needs of a population must be met, and the implementation phase where the structures and functions of state and society must be rebuilt. In reality, however, it is much overlap between these two phases.
The most solid ground for stability is based on common interests towards upholding common norms for legitimate political behaviour. But often some actors do not think their interests are served by upholding such norms. Some may behave as total spoilers, using all means at their disposal toward undermining such stability. It is also important to take into consideration the local politicians and other actors that could regard the stabilization forces as a threat to their position. Some of these, however, could be allies if their interests are taken into consideration.
The outside forces most often would like to obtain both stability and democracy, because democracy is seen as having worldwide legitimacy. Democracy, however, could mean less stability, at least in its early phase, and some societies give priority to stability, economic development or traditional values before the western form of democracy. Local conditions therefore must influence the aims the outside world can have for its involvement. By and large, however, stability is not obtained by outside forces but the local forces themselves. It is by strengthening local forces in their eff | en_GB |