Russisk våpenutvikling frem mot 2020

Abstract

Den russiske militærmakten har de siste åtte årene fått tilført betydelig større ressurser enn på 1990-tallet. Det har vært forventet at dette ville resultere i vesentlig nyere og bedre materiell i de militære styrkene, og at det også ville sette fart på den teknologiske utviklingen innen militærindustrien. Vi forsøker i denne studien å besvare tre spørsmål: i hvilken grad har det foregått modernisering og fornyelse av våpenparken i postsovjetisk tid; hva karakteriserer tilstanden innen russisk militærteknologi i dag; og hva er utsiktene til at Russland klarer å implementere de planene landet i dag har for modernisering av materiell? Modernisering og oppgradering av våpenparken har i postsovjetisk tid hatt et svært begrenset omfang. Den russiske materiellparken anno 2008 er i hovedsak en redusert og forringet utgave av det Russland overtok fra Sovjetunionen. De økende forsvarsbevilgningene under Putin rakk lenge ikke til mer enn å gjenreise produksjonskapasitet, men har de siste par årene begynt å materialisere seg i form av nyanskaffelser til forsvaret. De begrensede mengdene materiell som har blitt tilført Russlands væpnede styrker, er imidlertid nesten utelukkende basert på teknologi utviklet i sovjettiden. Det vil også være rammen for leveransene frem mot 2015. Det vil bli en stor utfordring å nå målet om 45 % moderne materiell i 2015. Uansett vil det være moderne bare i den forstand at det er produsert etter oppløsningen av Sovjetunionen. På listen over det som skal kjøpes inn under Våpenprogrammet (GPV-2015), er det svært få eksempler på materiell som er postsovjetisk i den betydning at det er utviklet i postsovjetisk tid. Til spørsmålet om hvordan man best kan karakterisere tilstanden innen russisk militærteknologi i dag, vil vi hevde at det står noe bedre til enn hva mange russiske og vestlige obervatører ofte påstår. Til tross for åpenbare svakheter produserer den russiske våpenindustrien fremdeles mange systemer som kan konkurrere med vestlige. Samtidig tror vi at Russland vil kunne falle kraftig akterut på litt lengre sikt. Hovedproblemet blir å følge med på den akselererende utviklingen innen vestlig våpenteknologi basert på konsepter som ble unnfanget etter at Den kalde krigen var over. Perioden 1991–2001 var en tid da lite innovasjon og nytenkning fant sted på russisk side. Slik ble det skapt et russisk teknologisk etterslep som vi også ser i dag, men som kan komme til å vise seg mye tydeligere i årene som kommer. Om Russlands evne til å implementere sine planer for modernisering av materiell mener vi at målene i GPV-2015 vil kunne nås for enkelte typer materiell, men at programmet som helhet er overambisiøst. Vi tror at vi vil se en vesentlig fornyelse av materiell og forsvarsindustri, men mindre enn det russiske myndigheter planlegger med. Dumaen vedtok på begynnelsen av 2000-tallet at forsvaret burde tilgodeses med 3,5 % av BNP, men dette ble ignorert av regjering og president, som har fastholdt at dagens nivå – 2,6–2,9 % – er det forsvaret får. Det er ikke nok til å virkeliggjøre de siste årenes høytflyvende ambisjoner, men det er mer enn det de aller fleste andre land bruker på forsvar.

The Russian armed forces have received substantially more funds over the last eight years than they did in the 1990s. Thus, the armed forces expected an inflow of new and better weapons, and there was also an expectation that the technological development within the military industry would speed up. We have tried to answer three questions in this study. First, to what extent has there been a modernisation of the equipment of the Russian armed forces in the post-Soviet period? Second, what is the state of Russian military technology today? And third, will Russia be able to implement current plans for rearmament? As to the question of modernisation of equipment in the post-Soviet period, this has taken place only to a very limited extent. The total of hardware that the Russian military possesses today is basically a reduced and deteriorated version of what Russia inherited from the Soviet Union. The increasing funds during Putin’s presidencies were for the most part used to restore production capacity. Only in the last couple of years have these funds started to result in new items for the forces. An absolute majority of the weapons now entering the forces are of Soviet design. This will also be the case for most of the weapons planned for purchase until 2015. The aim of 45% new equipment in 2015 will be hard to reach, and even if it is reached it will be modern only in the sense that it has been produced, but not designed after the Cold War”. On the list of planned purchases there are only a very few items that have been developed in the post-Cold War period. Despite apparent weaknesses, the Russian arms industry is still able to produce a significant number of systems that can compete with Western equivalents. At the same time there is a very real possibility that the technology gap between Russian and Western systems will widen considerably in the longer run. The main problem for Russia will be to keep up with technologies now entering production in the West. These technologies were developed at a time when there was little similar activity in Russia. Regarding the Russian ability to implement current plans for rearmament, we expect that some of the goals in the state armaments programme GPV-2015 will be met, but that the programme as a whole is clearly overambitious. There will be a considerable renewal of systems and equipment, but probably significant less than the political authorities hope and plan for. The Duma has adopted a target of 3,5 per cent of GDP in expenditure for the armed forces, but this has been ignored both by presidents and prime ministers. They have maintanied that the current level of 2,6-2,9 per cent of GDP is appropriate. This is not enough to realise present ambitions, but it is more than most countries spend on defense.