Hva betyr samfunnet for militær effektivitet - en analyse av sosial kapital i produksjonen av militær makt

Abstract

Denne rapporten presenterer historisk erfaringsmateriale som antyder at det er store forskjeller mellom ulike lands militære effektivitet og at disse forskjellene ikke umiddelbart kan forklares ut fra ulikheter i materielle ressurser. Begrepet sosial kapital kan bidra til å kaste lys over disse forskjellene ved å vise hvordan generell tillit og normer for samarbeid og gjensidighet i et samfunn påvirker alle former for organisert virksomhet, også militær. Rapporten introduserer en forklaringsmodell med to uavhengige variabler: (i) forekomst av sosial kapital i samfunnet, og (ii) i hvilken grad den militære organisasjon er avskjermet fra samfunnet. Den underliggende hypotese er at disse to variablene korrelerer positivt med den avhengige variabel – militær effektivitet. Rapporten peker på flere historiske eksempler som antyder at land med høy sosial kapital gjennomgående har vært mer effektive på det militære felt enn land med lav sosial kapital. Effekten av sosiale faktorer vil imidlertid variere med i hvilken grad den militære organisasjonen er skjermet for påvirkning fra samfunnet omkring. En vanlig antagelse er at en ”lukket” militær organisasjon, gitt at alt annet er likt, er mer effektiv enn en ”åpen”. En sentral mekanisme i sammenhengen mellom utformingen av den militære organisasjonen og dens effektivitet er dannelsen av sterke primærgrupper. Sterke primærgrupper er et kjennetegn ved effektive militære organisasjoner, og dannelsen av slike forutsetter at den militære virksomheten kan foregå i en viss grad av isolasjon fra det øvrige samfunn. Analysen peker samtidig på at denne tesen må modifiseres, og trekker tre konklusjoner: 1. Total avskjerming er ikke mulig. Type og omfang av sosial påvirkning vil derfor ha avgjørende innflytelse på militær effektivitet. 2. I samfunn med høy sosial kapital kan innflytelse fra samfunnet ha gunstig effekt for militær effektivitet. 3. Nettverksorganisering og økende kompleksitet i operasjoner forutsetter et fundament i form av uformelle normer for tillit og gjensidighet innenfor den militære organisasjonen. Rapporten presenterer også en kort historisk analyse av det norske forsvaret i tre epoker – mellomkrigstiden, perioden etter 1945 og tiden etter den kalde krigen. Uten at det mulig å trekke sikre konklusjoner, er en tentativ hypotese at kombinasjonen av en åpen militær organisasjon og høy sosial kapital i samfunnet, har ført til høyere militær effektivitet enn hva en objektiv vurdering av materiell- og treningsstatus skulle tilsi. Avslutningsvis trekkes noen linjer fremover, og det stilles spørsmål ved om pågående endringer i sammensetningen av den norske befolkningen kan få betydning for innslaget av sosial kapital i samfunnet og for Forsvarets evne til å utnytte denne kapitalen. Forsvaret vil kunne møte følgende dilemma: På den ene siden å bevare en åpen organisasjon med forankring i samfunnet, men samtidig hindre at sosiale strukturer som splitter samfunnet får innpass. På den andre siden, styrke utøvelsen av den militære profesjon, men samtidig unngå at Forsvaret blir et fremmedelement i samfunnet.

This report presents historical evidence that reveals substantial differences in terms of military effectiveness among different countries. These differences can only to a limited extent be explained by the level of material resources states have at their disposal. The concept of social capital can throw light on these differences as to how generalized trust and norms for cooperation and reciprocity in a society influences all kinds of organized – including military – behavior. The report introduces a model with two independent variables: (i) social capital in a society, and (ii) to what extent the military organization isolates itself from society. The underlying hypothesis is that these two variables correlate positively with the dependent variable – military effectiveness. The report explores a number of historical cases that indicate that countries with high social capital generally are more effective in military terms than countries with low social capital. However, the effect of social factors on military effectiveness varies with the degree of isolation of the military organization from the wider society. Basically, a “closed” military organization – ceteris paribus – will be more effective than an “open” military organization, primarily due to the effect of primary group dynamics that are allowed to evolve when the military is separated from society, at least to some extent. At the same time, the analysis modifies this thesis on three crucial points: 1. Total isolation of the military organization is not possible, and the type and extent of social influence will tend to determine over all military effectiveness. 2. In countries with high social capital social influences will have positive effects on military effectiveness. 3. Network centric organizational principles and operational complexity increasingly presuppose that informal norms that promote cooperation and reciprocity fit into the military organization. The report also presents a short historical analysis of the Norwegian Defense in three periods – the Inter War Years, the Post 1945 Cold War, and the Post Cold War period. A preliminary conclusion is that the Norwegian Defense – as a combined effect of an open military organization and a high social capital society – has realized a higher level of military effectiveness than an objective assessment of its material and training status would imply. Lastly, future changes in the structure of Norway’s population and possible effects that may have on social capital are discussed in terms of the ability of the Norwegian Defense to take advantage of being a high social capital country. In the future the Norwegian Defense may face this dilemma: On the one hand, preserving an open military organization with close ties to society and at the same time prevent divisive social structures from influencing the military organization. On the other hand, strengthen the military profession while at the same time avoiding alienation of the military from society.