dc.description.abstract | Nevrobiologi:
Utviklingen av nevrobiologi ved FFI er vanskelig å skille fra arbeidet med kjemiske stridsmidler.
Allerede tidlig ble det bestemt at arbeidet med kjemiske stridsmidler skulle ha et stort
innslag av grunnforskning pga. dets ømfintlige karakter. Siden forsøk med mennesker var
utelukket, burde forskningen også være rettet in mot en forståelse av de mekanismer som
råder, og ikke et fåfengt forsøk på å lage nye motmidler, som kunne konkurrere med de
som ble syntetisert av store grupper eller institusjoner utenlands. Her må en kunne si at
sanitetssjefer opp igjennom årene har hatt en klar forståelse av hva en kunne oppnå med
en begrenset innsats. Det de ønsket var et råd om hva som til en hver tid var den beste
behandling mot virkningen av slike våpen. En må også huske at disse våpen var omgitt av
hemmeligheter, og til eksempel den kjemiske formelen for Vx nervegass var ikke kjent før
i 1970. Den medisinsk biologiske forskningen om nervegasser var knyttet til det kolinerge
nervesystem med acetylkolin og acetylkolinesterasen som viktige brikker.
Strålingsbiologi:
Ved atombombeeksplosjonar, som i Japan i 1945, vil det særleg vera trykk og varme som
årsakar tap av menneskeliv. Dei som er verna mot trykk og varme kan likevel bli utsette
for store dosar av ioniserande stråling, det gjeld ikkje minst ved relativt små atombomber
(nøytronbomber). I åra etter krigen var det stor aktivitet i mange land for systematisk undersøking
av akutt stråleskade. Måling av radioaktivt nedfall vart også meir og meir aktuelt
etter som det auka på med prøvesprengingar. Frå slutten av 1950-åra hadde vi eit godt
utbygd system for måling av radioaktivt nedfall her i landet, og Avdeling for fysikk (Avd F)
hadde mykje av ansvaret for desse målingane. Det skorta meir på kunnskap om biologiske
verknader av ioniserande stråling, og eit utval som hadde vurdert situasjonen i1958 kom
til at FFI burde ha kompetanse på dette feltet, og dette førde til vedtak (Stortingsmelding
Nr. 5, 1960-1961) om å etablera ei Gruppe for strålebiologi ved Avdeling for toksikologi
(Avd T0X). Fem forskarar vart tilsette i 1961, og etterkvart kom tre ingeniørar til. Tanken
var å setja i gang grunnleggjande studiar som gjaldt ulike sider ved stråleskade, inkludert
profylakse og behandling som ledd i forsvar mot atomvåpen. I første omgang gjekk det heller
trått med å koma i gang som planlagt. Litt uheldig var det vel at strålingsgruppa mangla
strålekjelde, og dette gjorde kanskje sitt til at tre av forskarane slutta innan kort tid.
Situasjonen betra seg då dosent Finn Devik fekk tilknyting til gruppa som konsulent. Han
hadde stilling ved Statens institutt for strålehygiene, og hadde den tyngde som skulle til for
å ordna opp i ein del praktisk viktige ting. Såleis var røntgenapparatet på plass i kjellaren
etter ca. halvannet år i 1962, slik at vi kunne koma i gang med det vi helst skulle gjera.
Det har sjølvsagt vore ein del utskifting av personell gjennom åra, men tre av forskarane
har vore her i 20-30 år og har såleis sikra kontinuitet i framdrift av dei ulike prosjekt.
Stråleskade kan registrerast på flere vis, som celledød eller endring av cellefunksjon.
Største delen av aktiviteten gjennom åra har hatt karakter av rein grunnforsking, mynta
på å gje oss større innsikt i mekanismar for stråleskade. Som ei praktisk ordning var det
naturleg at forskingsaktiviteten i gruppa i første omgang vart delt på molekylær stråleskade
og cellulær stråleskade.
Arne Bøyum har vært en fremtredende forsker innen strålingsbiologi og har skrevet om
dette. | en_GB |