“Vindtunnelen”. Undervannsakustikk. Registrerende bunnstasjon

Abstract

“Vindtunnelen”: Allerede et år etter at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) var opprettet, ble det besluttet at et satsningsområde skulle være utvikling av raketter. I 1947 fikk instituttet en ekstrabevilgning til utstyr og oppstart av prosjekter til dette formålet. Dette gjorde det mulig å begynne byggingen av en subsonisk (underlydshastighet) vindtunnel. Vindtunnellaboratoriet ble plassert i nordenden av instituttets garasje. Innen utgangen av 1949 var laboratoriet operativt. Det lokalet som vindtunnellaboratoriet var plassert i utviklet seg med årene, etter ytterligere to byggetrinn, til å bli et laboratorium både for subsonisk og supersonisk (overlydshastighet) modelltesting. Der var også et lite sjokkrør med diameter 10 cm og et stort med diameter 80 cm, samt et spesialkonstruert ”konisk” sjokkrør. De tre forskjellige typer sjokkrør gjorde det mulig å generere kraftige sjokkbølgebelastninger på forskjellige typer strukturer. Spennet av prøver som gjennom årene ble utført her, varierte fra kalibrering av små vindmålere til fullskala sjokktesting av laminerte glassfiberpaneler i forbindelse med byggingen av Sjøforsvarets moderne minesveipere og MTBer. Olav Blichner var med å bygge opp dette laboratoriet, som til daglig bare ble kalt ”vindtunnelen”, og utførte en rekke forsøk der, og har fortalt om det. En annen bidragsyter er Henrik Nilsen som i mange år var med og gjorde forsøk her.

Undervannsakustikk: Utviklingen av undervanns lokaliseringsutstyr ved Avdeling Asdic (Avd. A) i Horten i årene like etter Den andre verdenskrig fikk stor betydning både for militær og sivil virksomhet. De hjemvendte spesialistene fra Storbritannia dannet et nytt teknologimiljø i Norge. En av dem var Ole Fr. Harbek, og han har fortalt om de første årenes forskning og utvikling.

Registrerende bunnstasjon (RBS): Ved Avd. U (Avdeling for undervannsforsvar), ble det i 1970-årene drevet forsøk med å finne egnet utstyr for måling av bakgrunnsstøy i sjøen. Tidligere ble målingene gjort fra fartøy eller fra landstasjon med kabel til hydrofon på bunnen. Begge metoder hadde vesentlige ulemper, med bl.a. betydelig egenstøy, fare for kabelbrudd og høye kostnader. Med ny teknologi, nye materialer og miniatyrisering av elektronikk ble en i stand til å utføre støymålinger på andre måter, som fjernet mange av de begrensninger en hadde måttet avfinne seg med tidligere. Jan Marthins har skrevet litt om dette prosjektet.