Dronestrategien – hva nå? – innspill til en mulig nasjonal sivil-militær satsing på ubemannede luftfarkoster
Abstract
Denne rapporten presenterer et faglig og personlig forslag til en visjon og et helhetlig konsept
for en nasjonal sivil-militær satsing på droner, som en oppfølging av Norges dronestrategi som
ble utgitt i 2018.
Dronebransjen i Norge er i dag for fragmentert. Ansvaret for den langsiktige og helhetlige
utviklingen og prioriteringen bør nå plasseres tydelig. En sentral arkitektrolle bør etableres som
en pådriver og katalysator for at bransjens offentlige og private ressurser brukes på en mer
målrettet og effektiv måte for å nå nasjonale mål innen totalforsvarsevne, bærekraftig
ressursforvaltning og næringsutvikling.
Potensielt viktige tiltak er aktiv bruk av Trekantmodellen versjon 2.0 og innovasjonssenteret ICE
WORX ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), samt etableringen av en statlig
samhandlingsarena. Rapporten foreslår at det etableres et nasjonalt test- og
kompetansenettverk som er virtuelt samlet og fysisk distribuert. Et fåtall tyngdepunkter for UAStestvirksomhet
og -kompetanse foreslås videreført og styrket, inkludert Andøya og Bardufoss.
Andøya kan med fordel innta rollen som nasjonalt dronesenter, med oppgaver som virker
samlende og drivende for hele UAS-bransjen i Norge. This report proposes a vision and a holistic concept for a national civilian and military
collaborative effort in the field of drones (unmanned aircraft systems), as a response to the
newly published Norwegian governmental drone strategy.
The unmanned systems sector in Norway is far too fragmented today. Responsibility for a
desirable long-term development with proper prioritization should now be clearly allocated. The
enterprise architect role is needed as a driver and catalyst for efficient utilization of
governmental and commercial resources towards national goals in defence and preparedness,
sustainable natural resource management and job creation.
Increased use of the successful collaboration model known as the triaxial model version 2.0,
and the newly established ICE WORX center for innovation at the Norwegian Defence
Research Establishment (FFI) are potentially important measures. As is the establishment of a
governmental collaboration arena for work with unmanned systems. The establishment of a
physically distributed national test and competency network is proposed. A moderate number of
geographical focus areas for increased and especially quality controlled activities within testing
and experimentation are suggested. Andøya and Bardufoss are among these. The former may
take the role as a national drone center, acting as a strong catalyst for collaborative civilian and
military UAS activities in Norway.