A2/AD and the missile threat - systems, countermeasures and models

Abstract

In this report we discuss the (relatively) novel military term A2/AD, which is an acronym for Anti- Access/Area Denial. We cover both general aspects related to how the term should be understood, Russian A2/AD capabilities in terms of long range precision missiles, and measures for defending against such capabilities. A2/AD can be understood both as a capability and as a strategy, ranging in both cases from a weaker (AD) to a more encompassing (A2) version. An AD strategy is a strategy of denial, utilizing attrition and suppression in order to end the war by showing the enemy that the cost of winning is too great. On the other hand, an A2 strategy aims at maintaining complete control over an area, by denying all access to the enemy. A2/AD capabilities may be used to suppress or deny enemy access within these strategies. Clearly, almost any offensive or defensive capability can thus be referred to as an A2/AD capability. However, the introduction of the term A2/AD is strongly connected with certain novel technologies, particularly long range precision missiles (LPVs), and in the remainder of the report we focus on these. Russia has a plethora of different long range missile systems of various ages, some of which are of the modern high precision type. Particularly famous are the Iskander-M short range ballistic missile, the Kalibr land attack and anti-ship cruise missiles, and the S-400 air defence system. Other new developments are the Bastion-P coastal defence system, the Kinzhal air launched ballistic missile, the Kh-101 air launched cruise missile and the 9M729 land based cruise missile, which allegedly caused the dissolution of the INF treaty. These must be considered in combination with a considerable amount of shorter range rocket artilleries, a large number of older cruise missiles with ranges measured in thousands of km, and several older air defence systems. All in all this adds up to a considerable long range fire power, which may be utilized if Russia were to establish an A2/AD zone. There are multiple measures for defending against long range precision missiles. In addition to more offensive measures, attacking launch platforms, C3 networks or sensors, we describe in this report several defensive measures. These consist of physical protection, air defences, concealment, deceptive measures, manoeuvring, dispersal and damage mitigation. We discuss these in the context of defending airborne, naval and land based units as well as stationary infrastructure. In the final section of the report we develop a simple quantitative model for evaluating defensive measures. The model is not primarily intended as a predictive model, but as an illustration of the individual and cumulative effects of different defensive measures. We make an assessment of our model in four example cases: defence of radar stations, patrol aircraft, manoeuvring army units and operational headquarters. Among these the model is best suited for the first case, where it may even be of some use for prioritizing between different measures.

I denne rapporten diskuteres det relativt nye forsvarsbegrepet A2/AD, som er en forkortelse for Anti-Access/Area Denial. Rapporten dekker både generelle aspekter knyttet til hvordan begrepet bør forstås, russiske A2/AD-kapabiliteter i form av langtrekkende presisjonsvåpen, og tiltak for forsvar mot slike våpen. A2/AD kan forstås både som en kapabilitet og som en strategi, og strekker seg i begge tilfeller fra en svakere (AD) til en sterkere variant (A2). En AD-strategi bør forstås som en nektelsesstrategi, der gradvis nedbrytning og undertrykkelse benyttes for å vise fienden at kostnaden ved seier er for stor. En A2-strategi tar på den andre siden sikte på å skaffe total kontroll over et område ved å nekte fienden all adgang. A2/AD-kapabiliteter er de kapabilitetene som benyttes innenfor disse strategiene, henholdsvis til undertrykkelse og nektelse. Dette innebærer naturlig nok at nesten enhver offensiv eller defensiv militær kapabilitet kan dekkes av begrepet A2/AD. Likevel er innføringen av begrepet sterkt knyttet til visse moderne teknologier, og særlig til såkalte langtrekkende presisjonsvåpen (LPV-er). Hoveddelen av rapporten fokuserer derfor på disse. Russland har svært mange langdistansemissilsystemer med ulik alder, hvorav mange er av den moderne høypresisjonstypen. Særlig omtalte er det ballistiske missilet Iskander-M, kryssermissilene i Kalibr-familien og luftvernsystemet S-400. Blant slike moderne systemer hører også kystvernsystemet Bastion-P, de luftbårne missilene Kh-101 og Kinzhal, og det landbaserte kryssermissilet 9M729, som visstnok var utløsende årsak til oppløsningen av INF-avtalen. Disse må vurderes sammen med et stort antall rakettartillerier, eldre kryssermissiler med rekkevidder målt i tusener av km, og en hel del eldre luftvernsystemer. Alt i alt utgjør dette en betraktelig ildkraft av langdistansevåpen som vil kunne utnyttes av Russland til å sette opp en A2/AD-sone. Det finnes mange tiltak som kan benyttes for å forsvare seg mot langdistansevåpen. I tillegg til offensive fremgangsmåter som angrep mot utskytningsplattformer, C3-nettverk eller sensorer, beskriver denne rapporten en rekke mer defensive tiltak. Blant disse er fysisk beskyttelse, luftvern, skjuletiltak, narretiltak, manøvrering, spredning og skadebegrensning. Disse tiltakene diskuteres i kontekstene forsvar av fly, skip, landenheter og stasjonær infrastruktur. I siste del av rapporten utvikles en enkel kvantitativ modell for evaluering av forsvarstiltak. Den er ikke primært ment som en prediktiv modell, men som en illustrasjon av de individuelle og kumulative effektene av forskjellige forsvarstiltak. Vi vurderer modellens egnethet i fire eksempeltilfeller: forsvar av radarstasjoner, patruljefly, manøvrerende hærenheter og et operasjonelt hovedkvarter. Modellen er best tilpasset det første tilfellet, hvor den til og med kan ha en viss nytte for prioritering av ulike tiltak.