Assessment of the impact of wastewater and sewage sludge treatment methods on antimicrobial resistance. Scientific opinion of the Panel on Microbial Ecology of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment
Abstract
The request from NFSA and NEA:
Antimicrobial agents and microorganisms are introduced to sewage systems by different
human activities, from private homes, institutions such as schools and hospitals, office
buildings, industrial and commercial activities, i.e., from everywhere where people work and
live.
The Norwegian Food Safety Authority (NFSA) and Norwegian Environment Agency (NEA)
asked the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (Vitenskapskomiteen
for mat og miljø, VKM) for an extension of the 2009 VKM report “Risk assessment of
contaminants in sewage sludge applied on Norwegian soils” regarding the impact of
wastewater (WW)- and sewage sludge treatment methods used in Norway, on the fate and
survival of antimicrobial resistant bacteria, fate of antimicrobial resistance genes, and main
drivers for resistance (e.g. antibiotics, antifungal agents, heavy metals, disinfectants).
The request addressed by VKM:
VKM appointed a working group, consisting of three members of the Panel on Microbial
Ecology, four external members and VKM staff to prepare a draft Opinion document. The
Panel on Microbial Ecology has reviewed and revised the draft prepared by the working
group and approved the Opinion document “Assessment of the impact of wastewater and
sewage sludge treatment methods on antimicrobial resistance”.
The antimicrobial resistance cycle:
Exposure to antimicrobial agents is regarded as the most important driver for development
and dissemination of AMR in microorganisms. Consequently, an important location for the
development of AMR is the gut of humans or animals receiving antimicrobial drug therapy.
As ARB, ARG, resistance genes and antimicrobial agents will end up in the WW system, this
system could be regarded as a potential hot spot for interactions between different
microorganisms, between different antimicrobial agents, and between microorganisms and
antimicrobial agents. Hospitals and pharmaceutical companies are regarded as being an
important source for antimicrobial drug residues released in WW.
At the wastewater treatment plant (WWTP), bacteria and genes end up either in the effluent
wastewater fraction or in the sludge fraction. When ARB and ARG are distributed with the
WW sludge, they may reach arable land when the sludge is used as soil improver and
fertilising product, and thus be recycled into the food-production chain. When following the
effluent WW fraction, ARB and ARB will be released into WW recipients, such as lakes, rivers
or fjords, and may, from these environments, also be recycled into food production. In each
step of these cycles, ARB and ARG will be introduced into new environmental compartments
to which they must adapt, and to microbial communities with which they must compete for survival and growth. Depending on the bacterial species, these new environmental
compartments will be more or less hostile, but they will also provide opportunities for
microbial interactions, like dissemination of ARG due to horizontal gene transfer (HGT) within
and between bacterial species.
Findings:
It is challenging to deliver a general assessment of the nature of as well as the probability
for direct discharge of ARB and ARG into effluent WW and applied sludge. This is due to the
combined complexity of resistance carriers, traits, various sources of variation, and the WW
systems. Moreover, there is currently a lack of harmonized methods and protocols to
compare studies from different systems. However, there are no strong indications that there
is a significant enrichment of ARB in WWTP operated under European conditions, which, on
a general level, also applies to the Norwegian situation. Although some studies indicate a
slight increase in the fraction of ARB, the absolute reduction in bacterial load during WW
treatment (WWT) is significant; removal of between 99 % to 99.9 % of faecal indicator
bacteria is generally achieved by secondary treatment, including biological and physicochemical treatment steps.
Effluent WW is often released into water recipients, and there are many mechanisms
(physical, mechanical, and chemical) that will limit the extent that ARB of faecal origin are
transferred to the food-production chain. However, there are different views on the
significance of this release for the development of AMR. Results from single studies indicate
that WWTP effluents contribute little to the total AMR exposure of micro – and macro
organisms in aquatic and marine environments. On the other hand, freshwater environments
in general are regarded as an important reservoir of novel antibiotic resistance determinants,
and in some areas, relative abundance of resistance determinants in effluents has been
observed to be considerably higher than in pristine natural water sources. Some imprint of
AMR in recipient waters, compared to pristine waters, is unavoidable.
During WWT, bacteria largely adhere to particles that are aggregated and precipitated to
form a solid sludge. The mandatory hygienisation of sludge kills a large proportion of these
bacteria, notably all thermosensitive faecal bacteria. However, the resulting hygienised
sludge is still rich in bacteria, some of which are carriers of ARGs. The current Norwegian
regulations on use of sludge on soil contribute to prevent contamination of food with
antimicrobial resistant bacteria and antimicrobial resistance genes from sludge. Yet, soils do
contain a pool of both natural and sludge-derived antimicrobial resistance. The contribution
of sludge to this antimicrobial resistance pool is probably temporally limited to a period after
soil amendment with sludge. A recent, comprehensive study from Sweden showed that longterm application of sewage sludge on farmland only resulted in minor changes of soil
bacterial community composition. No evidence could be found for enrichment of
antimicrobial resistant bacteria or antimicrobial resistance genes in soil amended with
digested and stored sewage. Hospital WW contains more ARB, ARG, and antibiotic residues than municipal sewage, but
the difference is not large for ARB and the impact may be minimal in large WW systems. In
smaller WW infrastructures, a hospital or similar institution may have a higher impact on the
effluent water from the WWTP, and this might suggest that local treatment of the WW at the
hospital could be advantageous. A recent Norwegian study monitored bacterial diversity in
different WW in the Oslo area, and found the highest concentration of AMR (ARB and/or
ARG) in hospital WW. But surprisingly, high concentrations were also found in the studied
community wastewater. The relative contribution of hospital effluents seemed low in terms
of dissemination of antimicrobial resistant bacteria to the wastewater treatment plant.
All measures that can be taken at source to avoid dissemination of antimicrobial agents,
ARB, and ARG should be evaluated for their contribution towards combatting AMR
emergence. Concentrations of antimicrobial agents, ARB, and ARG are highest in the sewage
system and at the inlet to WWTPs. Separation of the different fractions of antimicrobials,
ARB, and ARG for individual treatment may therefore reduce the total load reaching the
WWTPs. Due to the high concentrations of ARB and ARG in the sewage system, risks from
sewage pipe leakages are of concern. Intrusion of contaminated water into the drinking
water distribution system should also raise concern. Rehabilitation of the sewage and
drinking water networks will considerably mitigate risks. The level of sewage treatment in
Norway is rather low, and upgrading will decrease the concentration of bacteria discharged.
However, WWTPs are generally not designed for removal of AMR. Membrane processes
seem to be the most promising option for increasing such removal rates.
Future perspectives:
The opinion discusses how the “concept of sensitive recipients” for requirements of the level
of WWT could be revisited. This concept is currently based on controlling nutrient loads to
the environment, rather than on trace contaminants or contaminants such as ARB and ARG
that develop in the stressed environment. In the future, it might be of value to define
requirements for WWT based on the relative increase caused by the discharge to the
pollution level. Using such a paradigm, a small load with contaminants to a rather unpolluted
environment would be rated as being highly critical and the discharge would require further
treatment. In addition to the amount of ARB, the type of resistance and their level of
horizontal mobility are also important in this aspect.
This opinion also proposes the establishment of a new monitoring programme, parallel to the
existing NORM and NORM-VET monitoring programmes; “NORM-ECO”. There is relatively
little knowledge on AMR in non-clinical compartments, compared with hospital and other
clinical settings, and parameters that would trigger immediate responses from NFAS or NEA
are not yet identified. However, establishment of a “NORM-ECO”-system requires clarification
of that needs further definition. Oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet:
Antimikrobielle stoffer og mikroorganismer skilles ut til avløpssystemene gjennom ulike
menneskelige aktiviteter; fra private hjem, forskjellige institusjoner inkludert skoler og
sykehus, kontorbygg, industriell og kommersiell virksomhet, dvs. overalt hvor mennesker bor
og lever.
Mattilsynet og Miljødirektoratet ba Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) om en
utvidelse av VKM-rapporten fra 2009, «Risikovurdering av avløpsslam som
jordforbedringsmiddel», angående effekt av behandlingsmetoder for avløpsvann- og slam
brukt i Norge på utvikling av bakterier som er resistente overfor antimikrobielle stoffer,
spredning av antimikrobielle resistensgener, og drivere for utvikling av resistens (som
antibiotika, soppdrepende midler, tungmetaller, desinfeksjonsmiddel, osv.).
Slik ble oppdraget utført av VKM:
VKM oppnevnte en arbeidsgruppe bestående av tre medlemmer fra faggruppen for mikrobiell
økologi, fire eksterne medlemmer og VKM-ansatte, for å svare på spørsmålene i oppdraget.
Faggruppen for mikrobiell økologi har gjennomgått og revidert rapportutkastet fra
arbeidsgruppen og godkjent rapporten.
Den antimikrobielle resistenssyklusen:
Eksponering for antimikrobielle stoffer blir sett på som den viktigste pådriveren for utvikling
og spredning av antimikrobiell resistens hos mikroorganismer. Tarmen hos mennesker eller
dyr som får antimikrobielle medikamenter, er dermed et viktig sted for utvikling av
antimikrobiell resistens. Ettersom resistente bakterier, resistensgener og antimikrobielle
stoffer skilles ut til avløpssystemet, kan avløpssystemet være en potensiell «hot spot» for
interaksjoner mellom forskjellige mikroorganismer, mellom forskjellige antimikrobielle stoffer,
og mellom mikroorganismer og antimikrobielle stoffer. Det er særlig risiko for at sykehus og
farmasøytisk industri kan tilføre antimikrobielle medikamenter og medikamentrester til
avløpsvannet.
Fra renseanlegg for avløpsvann vil bakterier og gener havne enten i avløpsvann eller i slam
som slippes ut fra anlegget. Når slam brukes som jordforbedringsmiddel og gjødsel, kan
resistente bakterier og resistensgener nå dyrkbar jord og dermed resirkuleres til
matproduksjonskjedene. Via renset avløpsvann blir resistente bakterier og resistensgener
frigjort til resipienter, det vil si elver, innsjøer eller fjorder, og kan resirkuleres til
matproduksjonen fra disse miljøene også. I hvert trinn i syklusene som er beskrevet, vil
resistente bakterier og resistensgener bli introdusert til nye miljøer som de må tilpasse seg,
og til mikrobielle samfunn hvor de må konkurrere om næring for å formere seg og overleve.
Avhengig av bakterieart vil disse nye miljøene være mer eller mindre uvennlige, men miljøene vil også gi muligheter for mikrobielle interaksjoner, som spredning av
resistensgener, på grunn av horisontal overføring i og mellom bakteriearter.
Viktige funn beskrevet i rapporten:
Det er vanskelig å foreta en samlet og generell vurdering av sannsynligheten for direkte
utslipp av resistente bakterier og resistensgener i avløpsvann og slam, på grunn av
kompleksiteten i avløpssystemer og mangelen på harmoniserte metoder og protokoller for å
sammenligne data fra forskjellige systemer. Det er imidlertid ingen sterk indikasjon på at det
er en betydelig seleksjon av resistente bakterier i renseanlegg for avløpsvann under
europeiske forhold (for eksempel endemisk nivå av resistensgener, bruk av teknologi, liten
produksjon av antibiotika), noe som generelt også gjelder for situasjonen i Norge. Selv om
resultater fra noen enkeltstudier indikerer at behandlingsprosessene kan gi en liten økning i
andelen resistente bakterier, er den absolutte reduksjonen gjennom behandlingen betydelig:
mellom 99 % og 99,9 % av fekale indikatorbakterier (Mellom 99 % og 99,9 % av fekale
indikatorbakterier, dvs. bakterier som stammer fra avføring, vil fjernes gjennom osv.) vil
fjernes gjennom en sekundær behandlingsprosedyre, som inkluderer biologiske og fysiskkjemiske behandlingstrinn.
Avløpsvann slippes ut i elver, innsjøer og fjorder, og det er mange fysiske, mekaniske og
kjemiske mekanismer som begrenser sannsynligheten for at resistente bakterier av fekal
opprinnelse blir tilbakeført til matproduksjonskjedene. Imidlertid er det ulike synspunkter på
hvilken betydning slike utslipp har for videre utvikling av antimikrobiell resistens. Resultater
fra enkeltstudier indikerer at renset avløpsvann bidrar relativt lite til den totale
resistenseksponeringen som organismer i vannmiljøer og marine miljøer utsettes for. På den
annen side blir ferskvannsmiljøer generelt sett på som et viktig reservoar for nye
resistensdeterminanter, og i noen områder har forekomsten av resistensdeterminanter i
renset avløpsvann blitt observert å være betydelig høyere enn i uberørte naturlige
vannkilder. Det ser ut til å være uunngåelig med et visst omfang av antimikrobiell resistens i
resipienter sammenlignet med uberørte vannkilder.
Under behandlingsprosessene i renseanleggene fester bakterier seg i stor grad til partikler
som aggregerer og deretter felles ut for å danne et fast slam. Ved å fjerne smitte- og
giftstoffer fra slammet forskriftsmessig, drepes en stor andel av disse bakteriene, særlig
fekale bakterier som er følsomme for høye temperaturer. Imidlertid er det hygieniserte
slammet fortsatt rikt på bakterier, og noen av disse er bærere av spesifikke resistensgener.
Det norske regelverket om bruk av slam på jord, vil imidlertid bidra til å begrense at mat
forurenses med resistente bakterier og resistensgener. Jordsmonn har uansett et variert
innhold av resistente bakterier. Mange er naturlig tilstede i jord og noen kan være tilført med
slam. Den relativt sett største betydningen av slambakterier er sannsynligvis begrenset til en
kortvarig periode etter at slammet er pløyd ned i jorda. En ny og omfattende studie fra
Sverige viste at anvendelse av avløpsslam på jordbruksmark over flere år kun resulterte i
mindre endringer i populasjonen av jordbakterier. Det ble ikke funnet noen bevis for at bruk av behandlet avløpsslam og noen økning i mengden av resistente bakterier eller
resistensgener i jorda.
Avløpsvann fra sykehus har gjerne et høyere innhold av resistente bakterier, resistensgener
og rester av antimikrobielle stoffer enn avløpsvann fra husholdninger og samfunnet for øvrig.
Dersom avløpsvann fra sykehus går til store renseanlegg, betyr det ikke nødvendigvis at
renseanlegget vil slippe ut større mengder resistente bakterier eller resistensgener. Derimot
kan utslipp fra et sykehus til et mindre renseanlegg ha større innvirkning totalt sett, noe som
betyr at man bør vurdere å behandle avløpsvannet ved sykehuset før det slippes ut på det
ordinære avløpsnettet. Nylig publiserte resultater fra en norsk studie som undersøkte
bakteriepopulasjonene i forskjellige avløpsvann i Oslo-området, viste at de høyeste
konsentrasjonene av antimikrobiell resistens ble funnet i urenset avløpsvann fra sykehus. Det
ble også funnet overraskende høye konsentrasjoner i urenset avløpsvann fra husholdninger.
Det relative bidraget fra sykehusavløpet var av mindre betydning når det gjaldt tilførsel av
resistente bakterier til renseanlegget.
Antimikrobiell resistens er beskrevet som en av vår tids største folkehelsetrusler. For å
bekjempe trusselen, må alle tiltak for å unngå spredning av antimikrobielle stoffer, resistente
bakterier og resistensgener vurderes. Konsentrasjonen av antimikrobielle stoffer, resistente
bakterier og resistensgener er høyest i ubehandlet kloakk og ved innløpet til renseanleggene.
Å separere de forskjellige bestanddelene som har høye konsentrasjoner av antimikrobielle
stoffer, resistente bakterier og resistensgener og for å behandle dem separat, kan derfor
være et effektivt tiltak for å redusere den totale belastningen som kommer til
renseanleggene. På grunn av de høye konsentrasjonene i urenset avløpsvann, er det viktig å
være oppmerksom på risikoen for lekkasjer fra rørsystemene for slikt avløpsvann, spesielt
når det gjelder risiko for inntrenging av avløpsvann til distribusjonssystemet for drikkevann.
Oppgradering og vedlikehold av avløps- og drikkevannsnettverk vil redusere denne risikoen
betydelig. Metodene som brukes for rensing av avløpsvann i Norge er generelt relativt enkle.
En oppgradering til mer avanserte metoder vil redusere konsentrasjonen av alle bakterier
som frigjøres fra anleggene. Imidlertid er ikke renseanlegg for avløpsvann i utgangspunktet
designet for å fjerne antimikrobiell resistens. Membranbaserte metoder ser ut til å være de
mest lovende alternativene for å forbedre et slikt rensetrinn.
Fremtidsperspektiver:
I rapporten drøftes hvordan konseptet med «sensitive resipienter» kan inkluderes når det
gjelder revisjon av krav til rensing av avløpsvann. I dag er dette konseptet basert på
vurdering av tilførsel av næringsstoffer til miljøet, snarere enn på sporforurensninger eller
forurensninger som resistente bakterier og resistensgener som utvikler seg i et utsatt miljø.
Det kan være fornuftig å definere krav til rensing av avløpsvann i relasjon til den effekten en
økning av utslipp vil medføre. Ved å bruke en slik tilnærming, vil en liten
forurensingsbelastning til et i utgangspunktet rent miljø bli vurdert som svært kritisk, og
utløse krav om ytterligere behandling. I tillegg til å vurdere mengde av forurensing, vil det i dette perspektivet også være nødvendig å vurdere type forurensning. Det vil si type
resistens og eventuell lokalisering av resistensdeterminanter på kjente, mobile elementer.
I rapporten drøftes også etablering av et nytt overvåkningsprogram som kan gå parallelt
med de eksisterende overvåkningsprogrammene NORM og NORM-VET - «NORM-ECO». Det
er fremdeles relativt liten kunnskap om antimikrobiell resistens i ikke-kliniske miljøer, og det
er ikke identifisert noen målbare parametere som vil utløse umiddelbar respons fra
Mattilsynet eller Miljødirektoratet. Imidlertid krever etablering av et «NORM-ECO» -system
avklaring av en rekke spørsmål, som må besvares gjennom ny forskningsinnsats.
Description
Wasteson, Yngvild; Blix, Hege Salvesen; Joner, Erik; Madslien, Elisabeth Henie; Ottoson, Jakob; Sørum, Henning; Uhl, Wolfgang; Yazdankhah, Siamak Pour; Bergh, Øivind; Eklo, Ole Martin; Nielsen, Kaare Magne; Trosvik, Pål.
Assessment of the impact of wastewater and sewage sludge treatment methods on antimicrobial resistance. Scientific opinion of the Panel on Microbial Ecology of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment. VKM Report 2020 ;Volum 2020.(8) s. 1-159