Geografisk mobilitet blant militært personell – en spørreundersøkelse om betalingsvillighet for pendling og flytting

Abstract

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å håndheve norsk suverenitet, sikre den territorielle integriteten og beskytte myndigheter og samfunn. Med stormakten Russland som nabo i nord, lang kyst og store havområder, tilsier det sikkerhetspolitiske bildet at Forsvaret har et behov for betydelig operasjonelt nærvær i områder med skrint befolkningsgrunnlag. En sentral kvalitet ved produksjonen av forsvarsevne er reaksjonstid. Ved krise, konflikt eller krig er det helt avgjørende at Forsvaret har evne til å reagere raskt. Reaksjonstiden kan naturlig nok påvirkes av de ansattes bosted. Det er unikt for Forsvaret at virksomhetens produksjon avhenger av distansen mellom de ansattes bosted og deres tjenestestedet. Forsvaret er avhengig av velfungerende insentivordninger for å sikre tilstrekkelig geografisk mobilitet blant personellet. I den forbindelse er det en rekke forhold som er viktig å avdekke i en fremtidig utforming av insentivordningene. Det inkluderer blant annet å avdekke om det finnes noen grupper med lavere geografisk mobilitet enn andre. Hvor stor andel av personellet lar sin geografiske mobilitet påvirke av insentiver, eller sagt på en annen måte, hvor stor andel av personellet vil ikke endre mobilitet selv ved sterkere insentiver? I denne rapporten studerer vi preferanser for geografisk mobilitet hos militært personell. Med det mener vi hvordan forsvarsansatte vurderer belastning og betalingsvillighet for dagpendling, uke-pendling og flytting. Vi benytter en spørreundersøkelse med 1 310 respondenter utført i 2017. Spørreundersøkelsen ble sendt ut av arbeidstagerorganisasjonene til deres respektive medlemmer. Respondentene er ikke tilfeldig valgt ut, og det er i tillegg lav svarprosent blant de som ble spurt om å delta i spørreundersøkelsen. Vi kan derfor ikke utelukke at det eksisterer skjevheter i svarene som skyldes både seleksjon og selv-seleksjon. Uavhengig av skjevheter i svarene finner vi støtte for at den geografiske mobiliteten kan økes ved styrking av insentivene for pendling og flytting. Samtidig ser vi at det vil være en betydelig gruppe personell der adferden ikke lar seg påvirke av monetære insentiver. Videre benytter vi denne spørreundersøkelsen til å lære mer om utformingen av fremtidige spørreundersøkelser på området i Forsvaret. Det gjelder både spørsmålsstilling og generering av hypoteser om sammenhenger i forbindelse med personellets geografiske mobilitet. Spørre-undersøkelser er en viktig metode for å avdekke virkninger av en potensiell endring i insentivordninger, og det bør gjennomføres flere slike undersøkelser i tilknytning til Forsvarets behov for geografisk mobilitet og personellets preferanser og vurderinger av dagpendling, ukependling og flytting. For fremtidige undersøkelser foreslår vi å utvide utvalget til alle militært ansatte, eventuelt et representativt utvalg, forbedre spørsmålsstillingen, ekspandere alternativene tilgjengelig for respondentene og inkludere flere bakgrunnsvariabler som kjønn og bosted.

The objectives of Norway’s security and defense policy are to enforce sovereignty, secure territorial integrity, and protect the government and society. Characterized by neighboring the great power Russia in the north, a long coastline, and vast marine areas, the security situation for Norway implies that the Armed Forces need significant operational presence in areas with slim population bases. A central quality of the production of defense capabilities is response time. In crisis, conflict, or war, it is key for the Armed Forces to respond swiftly. Response time is obviously influenced by the personnel’s residence. The Armed Forces’ dependence on the distance between its employees’ residence and their location of employment is unique. The Armed Forces are dependent on incentive systems that secure sufficient geographical mobility among the personnel. We have currently little knowledge of how well the incentives work towards inducing such mobility. Does geographical mobility vary between groups of personnel, and what is the share of personnel that change their mobility behavior in response to increased monetary incentives? In this report, we study military personnel’s preferences for geographical mobility in the Norwegian Armed Forces. More specifically, we study how military employees evaluate strains related to mobility and the willingness to pay for daily commuting, weekly commuting, and moving. We use a survey with 1310 respondents conducted in 2017. The survey was sent out to members of two labor unions. The respondents are thus not randomly assigned to the survey. Furthermore, the response rate is low among the assigned employees. The survey may therefore be weakened by selection and self-selection biases. Regardless of the potential selection biases, we find support for the claim that the geographical mobility can be increased by strengthening the monetary incentives for commuting and moving. The survey also shows, however, that there are substantial shares of the employees that will not let monetary incentives affect their mobility behavior. We exploit this survey to learn more about how to design future surveys within this area in the Armed Forces, including both how to construct queries and to generate hypotheses about the military personnel’s geographical mobility. Surveys provide an important method to uncover the effects of potential reforms of the incentive systems. We recommend such surveys to investigate further the Armed Forces’ need for geographical mobility and the personnel’s preferences for commuting and moving. Future surveys should expand the respondent base, preferably with a representative sample, improve the queries and include more background variables, such as gender and residence area.