Fra teknologi til strategi og operasjoner – hvordan må vi tenke rundt militær-teknologisk fornyelse?

Abstract

Denne rapporten behandler hvordan vi kan analysere sammenhengen mellom teknologiutviklingen og operative forhold knyttet til organisasjon, materiell og operativ bruk av militære styrker. Videre handler den om hvilke endringer i disse forholdene vi med rimelig sikkerhet kan si at digitaliseringen, eller den fjerde industrielle revolusjon, allerede har ført til. Rapporten har først en omtale av de teknologiene NATO anser som spesielt viktige på grunn av sin potensielt disruptive effekt på militære operasjoner. Deretter gir den en oversikt over de viktigste trendene innenfor militær-teknologisk utvikling i dag og hvilke kapabiliteter det tilsier at militære styrker må ha for å operere på morgendagens stridsfelt. Ideelt sett hadde det vært ønskelig å kunne utlede en entydig sammenheng mellom teknologiutvikling og operative forhold, slik at de operative konsekvensene av bestemte teknologiske forbedringer eller gjennombrudd ble forutsigbare. Studien tar for seg hvilke forhold som likevel gjør dette svært vanskelig, først og fremst at konsekvensene er avhengige av den politiske og militære konteksten operasjoner finner sted innenfor. Som alternativ til en slik forutsigbar sammenheng foreslår rapporten derfor en alternativ analytisk fremgangsmåte for hvordan nødvendige endringer på grunn av teknologiutviklingen kan utledes. Metoden skiller mellom mulighetsdrevet og trusseldrevet innovasjon. Mulighetsdrevet innovasjon vil være en relativt ukomplisert kost/nytte-analyse ved etablering av en ny kapabilitet. Trusseldrevet innovasjon vil derimot være mer komplisert, der det må gjøres en avveining mellom å beskytte en eksisterende kapabilitetsbærende plattform mot en ny trussel kontra å endre den taktiske anvendelsen på en måte som reduserer sårbarheten. Å styrke beskyttelsen av en truet plattform innebærer en avveining mellom kostnaden ved å foreta en slik styrking og den operative verdien av kapabiliteten. En endring i den taktiske anvendelsen, derimot, eller andre tilpasninger innenfor rammen av doktrine, organisatorisk plassering, trening og utdanning osv., vil normalt ha svekket operativ nytte som bivirkning. Avslutningsvis er det gjort en vurdering av hvilke relativt sikre slutninger som allerede kan trekkes om teknologiutviklingens konsekvenser på et aggregert nivå, og i hvilken retning dette vil påvirke sammensetningen av morgendagens forsvarsstrukturer, også den norske. De viktigste kapabilitetene vil trolig være en sterkt forbedret sensorkapasitet i alle domener, og med det forbedret situasjonsforståelse og evne til synkronisert presisjonsengasjement på tvers av domenene, et betydelig innslag av autonome og sammenkoblede systemer som også bidrar til sterkere nettverksorganisering, og evne til å operere distribuert med våpensystemer, kommando og kontroll og med logistikk.

This report deals with how we may analyse the connection between technological development and aspects pertaining to organisation, equipment, and concepts of operation of military forces. Furthermore, it deals with the changes in these areas that are already discernible because of digitisation, or the fourth industrial revolution. The report begins by discussing the technologies that NATO considers particularly important because of their potentially disruptive effect on military operations. It then describes the most important military-technological trends today and what core capabilities they imply that tomorrow’s armed forces must possess. A deterministic link between technology development and operational implications has proved to be hard to establish, first of all because the operational impact of various technologies depends on the context in which military operations take place. As an alternative, the report suggests an analytical approach to how operational innovation may be generated from the study of technological change. The method distinguishes between opportunity-driven and threat-driven innovation, where improved opportunity normally requires a comparatively simple cost/benefit analysis of a new capability. Threat-driven innovation, on the other hand, normally requires an assessment of whether to increase the protection of a threatened platform or making some kind of tactical adaptation to a more hostile environment, thereby reducing vulnerability. The former alternative comes down to judging the cost of increased protection against the operational value of the system. Tactical adaptation will normally avoid an economic penalty, but usually carries a cost in terms of reduced efficiency. Finally, the report draws some conclusions about the impact of current technological development on future force structures, including Norway’s. They will be characterised by ever more powerful sensors in all domains, coupled with effectors capable of long-range, precise and synchronised engagements across the domains. Furthermore, autonomous systems will come to the fore, assisted by improved connectivity which also enables network-centric organisations and concepts. Finally, the need to disperse assets to reduce visual and electronic signature and vulnerability will require the ability to operate in a distributed mode with weapon systems, command and control elements and logistics.